Med og uten have. Landskapsfaget i tidlig norsk arkitektutdanning

Publisert i antologien Utestemmer. Pionertid i norsk landskapsarkitektur 1900–1960, red. Jenny B. Osuldsen, Orfeus Publishing 2019 (PDF)

Jeg vil i denne artikkelen undersøke hvorvidt hagekunst, parkplanerog utomhusanlegg inngikk i arkitektundervisningen ved NTHi årene før og like etter at den offisielle landskapsarkitektutdanningenble etablert på Ås. I hvilken grad var utforming av hagen, plassen, parkeneller landskapet nedfelt i Arkitektlinjens tidlige studieplaner?Hvordan kom temaer om utomhusanlegg til uttrykk i undervisningen?

Da NTH ble opprettet som landets første fullverdige arkitektutdanning, hadde det første forslaget til studieplan foreligget allerede i ti år. Diskusjonen frem mot opprettelsen dreide seg mye om valg av undervisningsmodell: Skulle utdanningen kobles sammen med ingeniørutdanningen i den polytekniske tradisjonen, eller følge en mer Beaux-Arts-inspirert modell ved å knyttes sammen med den etablerte Tegneskolens bygningsklasse i Kristiania?⁶ I 1909 hevdet arkitekt Kristen Tobias Rivertzat den første studieplanen fra 1900 allerede var foreldet fordi den la vekt på «gamle tiders stile», som var en arv fra et særtrekk ved den akademibaserte undervisningsmodellen.⁷ I samme tidsskrift noen måneder senere rettet også arkitekt Carl Berner kritikk mot planen.Han mente i motsetning til Rivertz at studieplanen minnet om undervisningsopplegget ved de tyske tekniske høyskolene og at den derfor ikke ville svare til samfunnets nye krav til arkitekten. Berner, som var utdannet ved den tekniske skolen i Kristiania savnet dessuten kunnskap om «bygningsvesen vedkommende jord og gaardsbruk» og «byregulering». Han understreket at ingeniørene ikke lenger kunne ha patent på den utøvende virksomheten i disse fagene «al den stund reguleringen kanske mere end noget andet er bestemmende for en bys arkitektoniske fysiognomi».⁸ Kritikken førte til at studieplanen for arkitektur ved NTH ble noe endret: NTH lovet at utdanningen skulle holde europeisk nivå, og dessuten være spesielt tilrettelagt norske forhold.I hovedfagetBygningskunst skulle oppgavene være hentet mest mulig fra «almindelig daglig praksis» slik at studentene skulle komme i kontakt med den praktiske arkitektvirksomhet. Et fag tilknyttet jord og gårdsbruk skulle først komme på planen i 1950 med «Landbruksbebyggelse», mens «Byregulering» ble etablert etter de to første årene og gradvis styrket.

Utdanningsforløpet var delt i to avdelinger, hver på to år. Første avdeling ble brukt til det en oppfattet som grunnleggende fag som Frihåndstegning, Formlære, Ornamentlære og selvfølgelig den mer tekniske Husbygningslære, og i andre avdeling skulle kunnskapen fra disse fagene og enkelte naturvitenskapelige og tekniske støttefag brukes til prosjekteringsoppgaver i hovedfagene Bygningskunst I og II. Bortsett fra støttefagene som ble undervist felles med ingeniørlinjene, var studiet tilrettelagt spesielt for arkitektstudentene.⁹ Ikke overraskende vardet bygningen mer enn omgivelsene omkring som sto i sentrum for fagenes innhold, men unntak av noen av fellesfagene med ingeniørstudentene ,som «Sten- og fjellære» og «Landmåling».¹⁰

Mens studentene i Bygningskunst I skulle ta for seg mindre og enkle bygninger i tre og stein, som «arbeiderboliger, landhuse, gaardsbygninger,stationsbygninger, leiegaarde etc», var Bygningskunst II rettet mot offentlige bygninger og større anlegg. Men allerede fra og med studieåret 1913–1914 fikk prosjekteringsfagene en utvidet tekst som tyder på at undervisningen omfattet mer enn selve bygningskroppen: Bygningskunst I skulle ta for seg de mindre husenes beliggenhet i terrenget«underbygget med og uten have». I Bygningskunst II skulle monumentalbygningenes omgivelser ikke bare tas hensyn til, studentene måtte også arkitektonisk utforme «pladser og gateperspektiver».¹¹ I tillegg skulle prosjekteringsfagene nå sees i sammenheng med det nye faget «Byplaner», som omfattet regulering, veitraseer og «gaters beliggenhet i tærrenget»: Gater og plasser skulle dessuten beplantes! Og i program for studieåret 1918–1919 dukket parken opp for førstegang.¹² Utover mot 1930-tallet fikk gaterommet, plassen, parken, byområdet og landskapet stadig større betydning i et studium hvor bygningene fortsatt utgjorde grunnstammen.

At bygningskunsten var utdanningens hovedanliggende gjenspeiles i fordelingen mellom arkitektur-, hagekunst- og byplanlitteratur i Arkitektavdelingens spinkle bibliotek de første årene. Budsjettet for innkjøp av bøker og tidsskriftabonnementer var i 1913 så magert at de to professorene Olaf Nordhagen (1883–1925) og Jens Z.M. Kielland (1866–1926) ble bedt om å stille sine private biblioteker til rådighet i undervisningen.¹³ Men den lille listen avslører at det fantes en viss interesse for hagekunst. Professor Nordhagen bestilte i 1913 boka Gartenanlage fra forlaget Wasmuth (en tittel som riktignok er overstrøket i avdelingens forhandlingsprotokoll i 1918). I 1916 ble Harris Badeglades English Houses and Gardens innkjøpt, og i 1917 ble Hugo Kochs Gartenkunstim Städtebau anbefalt inkludert i avdelingens boksamling. I tillegg til bøker om bygnings- og hagekunsten fantes dessuten titler som dreide seg om hagebyen som eksempel og fenomen: Gartenstadt Hellerau og Die Gartenvorstadt Leipzig-Marienbrünn ble begge anvist i 1913. Av byplanlitteratur sto dessuten Joseph Stübbens bind Der Städtebau plassert i professor Olaf Nordhagens private bokhylle på NTH.¹⁴ Bindet inngikk i Stübbens store encyklopedi Handbuch der Architektur fra 1890.¹⁵

Byplanlitteraturen speiler fremveksten av en moderne byplantradisjon i Norge, der enkeltpersoner skulle få stor innflytelse på disiplinensutvikling.¹⁶ De mest sentrale var Harald Hals, boligdirektør i Kristiania siden 1918 og senere reguleringssjef, og Sverre Pedersen, som foreleste i «Byplaner» på NTH fra 1913 og ble professor i BygningskunstI i 1920. Hals og Pedersen bragte med seg internasjonale impulser til Norge, fra den amerikanske City Beautiful-bevegelsen, fra tyske tradisjoner(Stübben), og ikke minst hentet de og omdannet engelske hagebyidealer beskrevet i Ebenezer Howards bok fra 1898, Garden Cities of To-morrow. Trolig var det Pedersen som sørget for at NTHs tidlige arkitekturbibliotek ervervet publikasjoner om hagebyen direkte fra Howards bevegelse, The Garden Cities & Town Planning Association,¹⁷ og som forøvrig sørget for et økende tilfang av byplanlitteratur utover på 1910- og 1920-tallet.

Arkitektavdelingens tidlige studieplaner og boksamling peker dermed mot to prosjekteringsfag og to professorer som synes å nærme seg landskapsfaget fra to ulike sider i arkitektutdanningens første periode.Sverre Pedersen som sentral i byplanfagets oppbygging, og Olaf Nordhagen, som først ble professor i Bygningskunst I fra 1911 til 1913, og deretter professor i Bygningskunst II fra 1913 til sin død i 1925. Pedersen og Nordhagen underviste norske arkitektstudenter på NTH parallelt i det drøye tiåret mellom 1913 og 1925, perioden da landskapsarkitektutdanningen på Ås ble planlagt og startet opp.

Nordhagen hadde som mange norske arkitekter vært hospitant hosHermann Schirmer på Tegneskolen i Kristiania (1902–1905), men varden eneste av NTH-professorene som hadde akademibakgrunn med videreutdanning fra Akademiet i København (1905–1906). Akademiet i København er av de eldste europeiske kunstakademiene opprettetetter fransk inspirasjon, allerede i 1754 med arkitekten Nicolai Eigtvedt som første direktør. Eigtvedt hadde gått i gartnerlære, var militærsvend, og i følge Steen Eiler Rasmussen var det kort vei mellom 1700-talletshagekunst via militæranleggene og til den sivile arkitekturen; «med terrasserne og skraaningene og alt det andet fine jordarbejde til krigsbygningskunsten med de exakte og smukke voldanlæg og derfra igentil civilbygningskunsten».¹⁸ Rasmussen hevder Eigtved var den som skrittet opp veien mellom bygningsprosjektering og landskapsprosjektering siden han «fornemmede, at det virkelig drejede sig om kunst».¹⁹ Fra 1920-tallet underviste dessuten Kunstakademiet i København i hagekunst og landbrugsbyggeri. Den verdenskjente danske landskapsarkitekten C.Th. Sørensen (1889–1979) som omtalte seg selv som havekunstner, fikk i 1954 et professorat på Kunstakademiets arkitektskole og mente at nettopp dette stedet var det rette for å utdanne hagearkitekter.²⁰

Jeg har ikke funnet parallelle diskusjoner i Norge om hvorvidt hagearkitekturen burde inngå ved Tegneskolen i hovedstaden eller ved arkitektstudiet på NTH. Men Carl C. W. Schnitler, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og Riksantikvar Harry Fett, begge sentrale i Kristiania-miljøet, løftet frem hagekunsten som den nye kunstform i flere tekster, som i Schnitlers verk Norske haver i gammel og ny tid²¹ og i forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.²² Det er sannsynlig at de ivret for et akademi i hovedstaden der hagekunsten skulle inngå på samme måte som i København. Nordhagen tok trolig del i Schnitler og Fetts nettverk da han drev praksis i Kristiania fra 1906 til han flyttet til Trondhjem i 1910 for å lede restaureringsarbeidet ved Nidarosdomen. De tre hadde felles interesser i kulturminnevernet. Og de må ha blitt godt kjent gjennom initiativet til å danne «Det norske arkitektakademi». I 1923 opprettet Norske arkitekters landsforbund (NAL) en privat institusjon for å gi arkitekter utdannet fra NTH og Tegneskolenen nødvendig kunstnerisk påbygning. Ifølge Odd Brochmanns beretning satt NTH-professor Nordhagen i styret sammen med blant andre Schnitler, og med Riksantikvar Harry Fetts velsignelse.²³ NAL ønsket støtte fra NTH, men professorutvalget ved NTH mente henvendelsesbrevet fra NAL, undertegnet av Nordhagen med flere, beskrevet både uheldig og provisorisk tiltak, og avventet et offisielt initiert statlig akademi. Da ville NTH i såfall hatt en selvskreven rolle i forberedelsene.²⁴ Akademiet ble lagt ned etter få år.

Selv om arkitektutdanningen ved NTH var godt i gang, ga ikke forkjemperne for en akademimodell opp. NTH-professor Nordhagen var nærmest illojal mot sin egen institusjon NTH da han så sent som i 1925 hevdet at de franske akademier representerte den «ældste, stabileste og mest tradisjonsbundne» utdanningen, hvor studentene «til egnes betydelig sikkerhet i behandlingen av det historiske stilapparat».²⁵ På dette tidspunktet hadde den emblematiske skolen Bauhaus i Weimar allerede virket i seks år. Bauhaus samlet alle kunstarter inn under arkitekturfaget. Nordhagen fremsto derimot som den tradisjonelle kunstnerarkitekten og fremhevet det franske akademiets «megen vekt på en skolert fremstilling i tegning».²⁶

Da Nordhagen døde kort tid senere, ble han i nekrologen i NTHs årsberetninger omtalt som en «fremragende kunstner og fagmann».²⁷ Han hadde signert betydelige bygninger som Såheim kraftstasjon (1911), Vemork kraftstasjon (1912-15, med Thorvald Astrup), Bergen offentlige bibliotek (1913-17) og Ila skole (1917-21). Ikke minst var han kjent for sin innsats i restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. Nordhagen var den eneste av professorene på NTH med formell akademibakgrunn. Han deltok med arbeider på Høstutstillingen (1905–1909) og i Kristiania Arkitektforenings utstilling (1912),²⁸ og fortsatte den profilen og retningen for arkitektarbeid som «kunstnerarkitektene» i Yngre Arkitekters Forening i Kristiania (YAF) hadde staket ut.²⁹ Foreningens medlemmer mente arkitektene var i ferd med å fri seg fra det historisk tette båndet til billedkunsten ved i stedet å nærme seg ingeniørene. De så arkitekttegningen som et selvstendig kunstnerisk uttrykk og insisterte på å delta på kunstnernes utstillingsarenaer.³⁰ YAF hadde dessuten i år 1900 fattet en resolusjon om ikke å legge en utdanning av arkitekter til en teknisk høyskole, men til Tegneskolen i hovedstaden.³¹

Nordhagen fremsto med andre ord som den tradisjonelle allsidige arkitekten. Like gjerne som å tegne og fullføre store bygningsanlegg og restaureringsarbeider, deltok han i arkitektkonkurranser, stilte ut egne arbeider i kunstgalleriet og formga møbler.³² Hans forelesningsnotater illustrerer akademisk skolering ved å referere til publiserte tekster, som Eckhoffs Sveriges bygnadskonst, Brøchners Nordiske villaer og hjem, Muthesius´ Das englishe Haus, Violet le Duc Dictionnaire, art. Maison, Château og til kilder som bekrefter hans interesse for historien og hagekunsten og tilknytning til miljøet rundt Harry Fett og Carl W.Schnitler. Både Slægten fra 1814 og Norske haver i gammel tid, begge forfattet av styrekollega Schnitler i Det norske arkitektakademi, står oppført, i tillegg til tidsskriftet Kunst og kultur, som kan være nummeret om hagekunst som Fett var gjesteredaktør for i 1914.³³ Mye tyder derfor på at Nordhagens undervisning i de årene han var professor ved NTH, behandlet bygningskunsten som allkunstverk, og la vekt på sammenhengen mellom detalj og helhet og mellom hagekunst og bygningskunst. Dette kunne for eksempel bety at utformingen av villahagen var en likestilt oppgave i prosjektering av en enebolig, eller at parken eller grøntområdet omkring var like viktig som bygningen i oppgavene om rådhuset eller kirken. Det finnes spor av denne undervisningen i noen av de første diplomoppgavene som ble levert på NTH under Nordhagens professorat. I 1914 stilte Nordhagen oppgaven Landskirke med prestegård og bolig for presten. Kandidat Tormod Hustad la betydelig omsorg i utomhusanlegg og grøntstruktur. To år senere stilte Nordhagen diplomoppgaven Landskirke i brudsten med prestegård (1916). Prosjektene som ble levert viser interesse både for detaljen i kirkens interiør og helheten i situasjonsplanen der prestegårdsparken er gitt en bevisst utforming. Enkelte kandidater dyrket også organiske motiver, og lot svungne stilker og kronblader omslutte oppgavens tittelfelt. Kanskje var dette vel så mye inspirert av øvelsene i det for lengst foreldete faget Form- og Ornamentlære som ble under-vist i studiets første del – et fag som først gikk ut med studieplan endring-ene på 1930-tallet – enn et uttrykk for interesse for hagekunsten eller for betydningen av grønne omgivelser. Ved tegneskolen i Kristiania hadde Ornamentlæren faktisk forsvunnet allerede i 1869, men ble tatt inn igjen i studieplanen for 1884. I utgangspunktet var denne undervisningen ment for håndverkerlærlinger som tømmermenn, snekkere og murere.³⁴ Men NTH-professor Johan Meyer, som hadde fartstid som assistentlærer i elementærundervisningen på Tegneskolen i årene 1884-1903,³⁵ krevde godt utpå 1910-tallet fortsatt nærmest botaniske undersøkelser fra sine høyskolestudenter i en oppgavetekst der «vore mest kjente vek-ster» skulle formes og stiliseres i full størrelse.³⁶

Da Nordhagen i 1919 stilte diplomoppgaven «Utparcellerings- og bebyggelsesplan for et nærmere angitt areal, ca. 10 000m2», antydet han et tettere bånd til samfunnet og arkitekters daglige praksis, slik studieplankomiteen av 1909 hadde lovet. I sitt boliganlegg tegnet kandidat Kirsten Sand store trær og skilte tydelig mellom utformingen av enhetenes felles lekeplass med vannbasseng, og gårdsplasser og private hager. I de øvrige besvarelsene synes liten interesse å ha blitt vist verken for harde plasser eller grøntanlegg. Enda mindre omtanke for utomhusanlegg ble vist i besvarelsene til diplomoppgaven «Rekkehus-bebyggelse, eneboliger på 150m2 på oppgitt tomteareal» i 1921. Tomta ned mot Nidelva i Trondhjem skulle i utgangspunktet borge for grønne uteområder. Noen få kandidater behandlet fellesområdene på parklignende måter (Amund Fjørtoft og Haakon Tønjum), mens de fleste tegnet uten synlig omtanke for lokale økosystemer, og skapte harde plasser uten parkmessig behandling, pyntet med et og annet pistrete løvtre som åpenbart hadde felt bladene for sesongen.³⁷

Besvarelsene bekrefter til en viss grad Nordhagens syn på den polytekniske utdanningsmodellen ved NTH, der han hevdet at studentarbeidene ikke kunne måle seg med prosjekter utviklet ved et kunstakademi «hvor de studerende i regelen har flere års træning i det skapende arkitektarbeide».³⁸ Og slik studieplanen var lagt opp, forut-satte den ifølge professoren en videreutdanning ved et akademi. Innen-for det stramme utdanningsløpet ved NTH og med studieplanens krav om sammenhengen mellom prosjekteringsfagene og byplanfaget, var det kanskje ikke tid og ressurser nok til at studentene kunne utvikle gode uterom og å prioritere hagekunsten. Kanskje dette var en av grunnene til at Nordhagen, i likhet med Sverre Pedersen, la svært stor vekt på hagebybevegelsen i sin undervisning.³⁹ Professorene i bygningsprosjektering og i byplan utvekslet uansett kunnskap seg i mellom: I Nordhagenarkivet ligger kopier av Pedersens forelesninger, og i Pedersenarkivet finnes kopier av Nordhagens forelesninger.⁴⁰ Og da Nordhagen tegnet sin egen enebolig på Øya i Trondhjem (1912), la han huset innerst på tomta for å få en stor sammenhengende hage mot sør.⁴¹ Organiseringen av tomta var ett av flere felles emner i Nordhagen og Peder-sens forelesninger: «Under almindelige omstendigheter er det heldig at placere huset længst mulig ind i tomtens nordvestre eller nordöstre hjörne». At denne orienteringen var heldig, gikk hos begge professorers notater mer i fysiologisk enn kunstnerisk retning: «Den moderne hygiene mener at solen har en bakteriedrepende virkning».⁴²

I Nordhagens forelesninger om amerikansk byplanlegging og City Beautiful-bevegelsen rundt 1900, legger han dessuten stor vekt på felles grønne arealer i byen i motsetning til den private hagen: «Det gjøres kraftig propaganda for anlæg og parker (Nordhagens understreking), saa grønne oaser kan live op i husørkenene, først ved spredte parkanlæg, som videre søkes sammenknyttet ved beplantede boule-varder til kjæder av parker. Naturen trekkes ind i byerne i passende stilisering (-)». Nordhagen var inspirert av internasjonal byplanlitteratur, men kan også ha vært påvirket av Harald Hals som selv var utdannet i Amerika og hadde erfaring fra Chicago. Videre kan han ha hentet kunnskap fra riksantikvar Harry Fetts hagenummer av Kunst og Kultur fra 1914. Fett skrev her en artikkel om amerikanske lekeplasser og Frederick Law Olmsteds arbeid for å skape gode oppholds- og lekeplasser i Chicago.⁴³ Og Nordhagen ble tent: Dette «nye landskapssyn» skulle ikke bare gjelde i utformingen av nye byer, men også gi regler for transfor-masjonen av de gamle. Selv om ett av professorens hovedmål var å gjøre den stygge industribyen vakker, var intensjonen også at bybefolknin-gen skulle bo «menneskeværdig».⁴⁴ Olaf Nordhagens tradisjonelle arkitekturforståelse omfattet interesse for møbelkunst, bygningskunst, hagekunst, utstillingsvirksomhet, hagebybevegelse, byplanlegging og bygningsrestaurering. Ved at han så utdanningen av arkitekter på NTH mer som en forskole enn en fullverdig utdanning, var det sannsynligvis ikke plass til den nødvendige kunstneriske skolering i for eksempel hagekunsten. Det kan ha ført til en nedprioritering av «kunstnerarkitekten» som rollemodell for studentene og i stedet et tett samarbeid med Sverre Pedersens byplanfag. Også Pedersen, med sin polytekniske bakgrunn, mente at arkitektutdanningen på NTH krevde en videreutdanning ved akademiet i Kristiania.⁴⁵

Sverre Pedersens lange og produktive karriere, som er dokumentert i et nærmest komplett arkiv, har gitt han en selvskreven og langt større plass i den norske historiografien enn Olaf Nordhagen, som døde bare 42 år gammel.⁴⁶ Pedersen var den første professor i Norden som dekket byregulering, og er ansett som den mest betydelige fagmann i norsk byplanlegging i første halvdel av det 20. århundre, både målt i forhold til antall byplanoppgaver og i forhold til hans innflytelse på fagets ut vikling. Gjennom perioden som timelærer og siden som professor ved NTH arbeidet han parallelt i egen praksis med boligsaker og reguleringsplaner for en rekke norske byer og tettsteder. Til tross for Nord-hagens økende interesse for hagebybevegelsen og byplanlegging, var det Sverre Pedersen som gjennom flere tiår kom til å svare på kravet fra Carl Berner i 1909 om at arkitektutdanningen måtte ta tilbake byplan-kompetansen fra ingeniørene. Pedersens innflytelse på studentarbeider kommer spesielt til uttrykk i diplomoppgaver levert i perioden 1929–1954,⁴⁷ som tidsmessig faller utenfor denne artikkelens avgrensing. Derfor viser jeg til eksempler fra hans egne prosjekter og fore-lesningsnotater i perioden frem til omkring 1930.

Hagebybevegelsens innflytelse på Pedersen er godt dokumentert i Helga Stave Tvinnereims biografi om ham, og kommer også klart til uttrykk i Pedersens tidlige forelesningsmanus. Ebenezer Howards bok Garden cities of to­morrow trakk ifølge læreren opp «grundlinjerne for denne fremtidens by».⁴⁸ Som Nordhagen også hevdet, var hagebyen løsningen på boligproblemet for arbeidere, her fikk de «gunstige livs-vilkår». I den forbindelse presenterte Pedersen de tidlige hagebyene Letch worth, Welwyn og Bournville.

Både Nordhagen og Pedersen var svært inspirert av den engelske arkitekten Raymond Unwin og planene for boligområdet Hampstead Garden Suburb (1906), som Unwin og hans kollega Barry Parker hadde prosjektert nord for London, blant annet med hjelp av Edvard Lutyens som arkitekt for kirke- og monumentalbygg. Pedersen mente byen var et høydepunkt i byutviklingens historie og representerte intet mindre enn «en av vor tids seværdigheter»: Hampstead var dessuten den hittil siste og «kunstnerisk mest fullendte» av hagebyene, med en intim forbindelse mellom husene, hekkene, og plenene – og de gamle trærne på stedet.⁴⁹

Raymond Unwins lærebok i byplanlegging Town Planning in Practise, kom i engelsk utgave i 1909 og hadde inspirert Pedersen nett-opp til å bruke forutsetningene i norske landskap.⁵⁰ Det kommer særlig frem i de mange prosjektene for Brente Steders Regulering (BSR) under krigen, hvor byens geometri står i et bevisst forhold til det omkringliggende byrommet. I følge Karl Otto Ellefsen utviklet Pedersen en ide om det nordiske byrommet, som i motsetning til europeiske lukkete byrom, åpner seg mot omgivelsene og fanger landskapet.⁵¹ Noen av disse planene ble kritisert for å være bundet. Pedersen arbeidet ifølge Ellefsen også panoramisk med barokke byplanprinsip-per og avvek derfor noe fra engelsk byplanlegging der idealer om bevegelse, overraskelse og opplevd skjønnhet var viktig, idealer som lå til grunn for den engelske parken.⁵² Forholdet mellom eksisterende landskapsformer og Pedersens mer eller mindre strenge geometri, vises i mange prosjekter, også fra før krigen. I Pedersens hittil upubliserte utkast til konkurransen om Folkeforbundets palass i Genève i 1926, er planens fastlåste mønster påfallende. I motsetning til Le Corbusiers kjente, men urealiserte utkast, der bygningskropper ligger fritt plassert i det grønne, har Pedersen formet en slags palassby med harde symmetriske plasser ved bredden av sjøen. I motsetning til hans senere BSR-planer for blant annet Bodø og Narvik som åpner opp for landskapsmotiver, stenger Pedersens forslag til folkepalass for de store fjellene som danner et fondmotiv på motsatt side av sjøen, selv om han har formet en liten utsiktsplattform foran bygningene.

Som flere av de andre norske utkastene til denne konkurransen, fikk Pedersens ingen oppmerksomhet og er siden gått i glemmeboka.⁵³ Professorens oeuvre er enormt og omfatter en rekke anlegg som i langt større grad ivaretar stedlige forutsetninger enn i prosjektet om folkepalass i Genève. I arbeiderboligene på Rosenborg i Trondheim fra 1919 demonstrerer han rollen som pionér i boligsaken med klar inspirasjon fra hagebybevegelsen. Skråningen opp fra byen mot festningen og Kuhaugen tar utgangspunkt i gater som naturlig følger kotene, og der hver to- eller firemannsbolig har tilgang til grønne fellesarealer og rik beplantning. Både Nordhagen og Pedersen var involvert i bearbeidingen av NTH-campusen på Gløshaugen. Pedersens intensjoner var i følge Tvinnereim helt siden 1911 å ta vare på landskapet og skape kontakt mel-lom høgskoleplatået og byen.⁵⁴ Pedersen insisterte på at bakkene rundt platået skulle behandles parkmessig og at ingen bygninger måtte stenge for utsikten. Pedersen skulle senere skrive mye om utsiktens betydning:

I byplanlitteraturen finnes der litet om utsikten, [Pedersens understreking] en byplanfaktor som er av stor betydning. Men den menige mann interesser sig ofte mere for utsikten enn for raffinerte arkitekto­niske virkninger. I bystyrene drøftes undertiden utsikter med inter­esse, om enn ikke alltid med nok interesse. I faglitteraturen forsvinner den som oftest for alle nyttehensyn, hvad enten det gjelder bebyggel­sesplanen eller parklegningen, og dog spiller i de byer som er så hel­dige å eie vakre usikter, utsikten en ikke liten rolle i bybeboernes liv­ bevisst eller underbevisst.⁵⁵

Selv om det fantes lite om utsiktens betydning, hadde Harald Hals demonstrert siktlinjenes betydning i det omfattende generalplanarbeidet for Oslo han arbeidet med siden 1920-tallet. Også Hals utnyttet byens topografi og skapte de panoramaer og den monumentale storslåtthet han fant plausibel. To små papirbilder illustrerer Pederens interesse for utsikten om motivet var hentet fra storbyen eller på landsbygda: Et svart-hvitt fotografi fra Stockholm illustrerer hvilket panorama som utfolder seg fra rådhustårnet mot Mälaren.

Bildet er sannsynligvis tatt av rådhusarkitekten Ragnar Östberg selv.⁵⁶ Det andre fotografiet er fra 1921 og viser utsikten over Mjøsa og det bølgende Hedmarkslandskapet fra «Hovindsholm Gaard, Helgöen.⁵⁷ Men det er det omfattende manuset «Byplaner» fra 1919 som kanskje best oppsummerer Pedersens idealer slik han videreformidlet dem for de første arkitektstudentene på NTH. De 64 paginerte sider avdekker en historisk gjennomgang av byplanutviklingen som avslut-tes med kapitelet «Nutiden», en forelesning som er utvidet og illustrert med små bilder i flere senere utgaver (1920, 1921, 1926 og 1932). Lik den tidlige Nordhagen – eller Steen Eiler Rasmussen for den saks skyld – vektlegger Pedersen det historiske og det grønne som forskjønnende elementer i byen:

«I det 19de aarhundrede mister de talrike byer sin fæstningskarakter. De stjerneformede eller ringformede volde blir nedlagt og utjevnet og paa deres plads oppstaar der promenadegader og parkankæg, som danner en pryd for mange byer».⁵⁸

Og i tråd med sin polytekniske bakgrunn og pragmatiske innstilling, hev-der Pedersen at parkene ikke bare skal være til fryd og pryd. I avsnittet «Om beplantning og parkanlæg i byerne», formidler professoren at det ikke lenger var tilstrekkelig å smykke byen med blomster og trær. Beplantning og parkanlegg var derimot en helt unnværlig del av byen. Tiden var inne for å «indhente det forsömte» ved å endre på prioriteringsrekkefølgen. Først når byene hadde løst oppgavene med å anlegge lekeplasser og idrettsanlegg for ungdom, når elvebredden var omformet til sjøbad og når det spesielt i bydeler for den mindre bemidlede befolkning var anlagt skøytebaner og «lys- og luftbad» i skogparkene – ja først da kunne man begynne å «tænke paa prydanlæg som blomsterhaver».⁵⁹

Hagearkitektur, utomhusanlegg og parkbearbeiding inngikk i noen grad som del av arkitektundervisningen ved NTH i årene like før og etter at landskapsarkitektutdanningen ble etablert på Ås. Studie-planene bekrefter likevel og nær sagt selvfølgelig at den tidlige utdanningen av arkitekter i hovedsak dreide seg om bygningene og ikke det omkringliggende landskapet. Men etter de to første prøveårene, omfattet studieplanene også utomhusanlegg som del av prosjekteringsfagene i Bygningskunst I og II. Dessuten skulle bygningskunsten sees i tett sammen heng med det nye faget Byplaner. Med Pedersen som timelærer i Byplaner fra 1913, fikk byregulering og landskapsutforming stadig stør-re plass i utdanningen av arkitekter ved NTH. Nordhagens og Pedersens overlappende drøye tiår mellom 1914 og 1925 kan sees som en intensjon om å utvikle en integrert utdanning med bygningsprosjektering, byplanlegging og utomhusanlegg sett under ett. Hagebybevegelsen synes å forene idealer fra ingeniørvitenskapelig planleggingstradisjoner, med behovet for gode boliger i vakre og brukbare landskap.

Nordhagen og Pedersen så begge den fireårige utdanningen ved NTH som en grunnutdanning som krevde en kunstnerisk påbygning ved et akademi. Dette bidro nok til at selve hagekunsten ikke fikk et særlig stort nedslagsfelt: Det nærmeste NTH kom botanikken var en kort periode med stilisering av vanlige norske vekster i full målestokk. Landskapsfaget fikk på NTH større betydning via hagebybevegelsen og City Beautiful-bevegelsen.

Utenfor denne artikkelens fokus, viser prosjektbeskrivelser fra studentene på NTH gjennom 1930-tallet og i etterkrigstiden at de i høy grad var opptatt av bygningens «plassering i terrenget», terrengbearbeiding og landskapsgjengivelser i perspektiviske fremstillinger. I Sverre Pedersens bolig- og byplanundervisning i perioden 1920–1955 var solundersøkelser og soldiagrammer av tomt og forslag til bebyggelse på tomta dessuten påkrevet, i tråd med funksjonalismens analytiske innfallsvinkel. Regional- og byplanfagenes utvikling på NTH fra 1960-årene omfattet dessuten en betydelig arealplandel, der landskapsemner var viktige. Også Arne Korsmos radikale undervisning på 1950- og 1960-tallet, som brøt med undervisningstradisjonene ved avdelingen, la vekt på «landskapsrom og landskapsform» i sin undervisning.⁶⁰ Slik holdningen er blant mange arkitekter, lot også professorene på NTH, om det var Sverre Pedersen eller Arne Korsmo, seg inspirere av naturens former, om enn på ulike måter. Kanskje også Pedersens syn på natur, på landskap og for-holdet mellom bygning og terreng representerte en gjengs holdning blant mange arkitekter utdannet i de første tiårene på 1900-tallet:

Vi nordmænd har i utpreget grad en ganske bestemt følelse – det er naturfølelse. Vi elsker ikke saa meget som sydlændinger at se paa gaten og leve med dens liv; vi søker ut i natur, eller til utsikt til natur, det er noget i os som har kontakt med naturen.⁶¹

På NTH ble likevel ikke landskapsforståelse sett på som en for-malisert eller vitenskapelig del av undervisningen, men ble indirekte integrert i fagene gjennom vektleggingen av byplan- og hagebyidealer i bolig- og byplanundervisningen. Da institutt for hagekunst ble etablert på Ås i 1919, kom denne undervisningen derfor ikke som en konkur-rent til arkitektundervisningen ved NTH, men som et supplement. Den senere landskapsarkitektutdanningen vektlegging av planfaget førte derimot til større berøringsflater mellom flere norske utdanningsinstitusjoner. Men det er en annen fortelling.