Byggekunst som profesjonshistorie

Hvor helt anderledes er ikke det billede som professor Pedersen opruller som fremtidsperspektiv for den en gang saa smilende «rosernes by», i de verdensberømte vakre omgivelser.

Som et brutalt aksefast anlæg, der sprenger byens dimensjoner og karakter, ligger dette germanske forum romanum. Det hele synes beregnet paa at indgyde respekt og lydighed, paa at imponere en maabende passiv, heilende masse. Honnørbryggen for enden av aksen, hvor gauleiteren maa formodes at stige i land, danner næsten en symbolsk klimaks i anlægget.

Omkring planen ligger de civile administrasjonskontorer, politiets hus hvorfra Gestapos øjne kan følge folkets handel og vandel, fængslet og bankens lokaler. Kan man ønske seg en mere tydelig av «staten» som Engels har beskrevet den. Det eneste hus som kunde tænkes at være til glæde og opmuntring for beboerne er de offentlige toiletter som tænkes anbrakte i sidebygningernes underetage.

Det skal heller ikke glemmes at forfatteren antyder at «partibygningen» ogsaa bør have sin plass her på dette torv som «aufmarschplatz für grössere parteidemonstrationen ausserordentlich geeignet ist» som det pleier hede i de tyske fagtidsskrifter.

Edvard Heiberg, «B.S.R. Utenlandske fagfolks mening», Om planen for Molde. Byggekunst 1945, s.26.¹

Edvard Heibergs tekst fra 1945 er det mest uforsonlige og drepende stykke arkitekturkritikk som Byggekunst (og senere Arkitektur N) overhodet har trykket. Moldeplanen beskrives entydig som nazi-arkitektur og resultat av den tyske okkupasjonen. Den ansvarlige arkitekten spikres på veggen.

Et arkitekturtidsskrift kan videreføre en historisk betinget sjanger, det kan være et talerør for sin redaktør, tematisk begrense seg til en del av disiplinen, eller speile samfunnet og profesjonens rolle og arbeid i dette samfunnet, (og gjør i mange tilfeller alt dette samtidig).

Jeg leser Byggekunst fra årene før, under og etter andre verdenskrig som profesjonshistorie fra en tid da arkitektene, som andre, måtte forholde seg til motsetninger og virkelighetsbilder som ble dramatisk endret – flere ganger – i løpet av få år..

Eyvind Alnæs hadde fra 1938 tatt over som redaktør i «Byggekunst - Norske arkitekters tidsskrift for arkitektur og anvendt kunst», (den første årgangen sammen med Andreas Nygaard).² Samme året ble også Oslos byplansjef, sosialdemokraten Harald Hals, valgt som formann i NAL. Et maktskifte hadde skjedd, med konsekvenser for norsk økonomisk politikk og byggevirksomheten. Den første arbeiderpartiregjeringen hadde blitt dannet i 1935 og førte en ekspansiv motkonjunkturpolitikk. På landsbygda ble det investert i jordbruk og fiske, nydyrking og nye fiskebåter. Det ble etablert låneordninger for boligbygging, og både offentlig og privat virksomhet ble stimulert av den nye økonomiske politikken. Byggeprosjekter som lenge hadde ligget på tegnebordene, ble realisert i den siste halvdelen av 1930-tallet. Optimismen må ha vært stor, både den norske staten og middelklassen gjorde modernisme i arkitekturen til sitt uttrykk, og, som vi vet, ble Norge ett av de landene der denne «frihetens arkitektur» virkelig ble realisert.

Alnæs hadde vært en tydelig og revolusjonær sosialist, og en del av redaksjonen i det fag-opposisjonelle tidsskriftet «Plan», gitt ut av Sosialistiske Arkitekters forening.³ Disse unge arkitektene søkte makt, de ville realisere sine ideer, og meldte seg kollektivt inn i regjeringspartiet, Det Norske Arbeiderpartiet, i 1936. Fra opposisjon gikk veien, etter krevende krigsår, til innflytelsesrike posisjoner i gjenreisningsarbeidet, i planøkonomien og i byggingen av velferdsstaten.⁴

Situasjonen i Europa var jo mildt sagt mørk, kontinentet var på randen av krig, og Tyskland, Italia og Spania var styrt av fascister. Likevel syntes optimisme å råde her til lands, i hvert fall blant arkitektene. Magre år var forbi, diskusjoner stilnet, og standen kunne endelig få ting utført. «Bygge landet», dette var hva de ville og kunne.

Byggekunst fra sent 1930-tall er ikke den mest sprudlende og tidløst interessante lesningen. Den tidligere sterkt opposisjonelle redaktøren synes å ha trukket klørne inn. Jeg registrerer bare ett innlegg der kritikeren og agitatoren Alnæs får komme til uttrykk. Utstillingstretthet syntes å ha bredt seg, og arbeidet med Norges paviljong på verdensutstillingen i New York var noe kaotisk. Sverre Pedersen hadde i kraft av også å være intendant på Stiftsgården i Trondheim, tatt kontakt med utstillingskomiteen og foreslått at paviljongen skulle forsynes med den ærverdige gårdens fasader. Redaktøren kommenterer skarpt og rettferdig at: «Stiftsgårdsprosjektet må betegnes som dilettantisk og reaksjonært. En professor ved arkitektavdelingen har ikke lov til å vise så sviktende skjønn».⁵

I disse førkrigsårgangene er det de grundige og godt illustrerte utstillingsomtalene som bærer internasjonalismen fra mellomkrigstida videre. Det slanke tidsskriftet viet 15 sider til Norges paviljong på Verdensutstillingen i Paris, tegnet av Knut Knutsen, Arne Korsmo (de hadde en periode i mellomkrigstida kontorfellesskap) og Ole Lund Schistad. Andre lands paviljonger presenteres, og også de noe kritiske omtalene blir gjengitt. Slik som denne fra tidsskriftet Svensk Form, som peker på en lokal vending: «Blant de utenlandske paviljonger rundt Trocaderoplassen er det Egyptens røde Aidapalass, Rumeniens ortodokse marmorkatedral, Polens dystre «heltetårn» og Norges glassgrønne fjordkomposisjon som presenterer den chauvinistiske fantasiarkitekturen». Internasjonalisten Korsmo likte neppe å bli klebet til betegnelsen «chauvinisme», men både han og Knut Knutsen kunne glede seg over fyldig omtale av «Vi Kan»-utstillingen (tegnet sammen med Andreas Nygaard), som både arkitektonisk og publikumsmessig var en suksess.⁶

For øvrig var Byggekunst i førkrigsårene et internt fagblad og meldingsblad som dreide seg nettopp om «å bygge landet». Resultatene fra alle arkitektkonkurranser ble gjengitt, med juryenes alltid like praktiske og tekniske begrunnelser for å kåre vinneren. Bygninger ble presentert summarisk med plan og eksteriørbilde, og redaktøren ga rom for lange artikler av typen «Enkelte bemerkninger om planleggelse av sykehusbygging fra medisinsk synspunkt», foredrag av Professor Johan Holst på den norske Sykehusforenings møte 27. mai 1938. Den senere direktør i Boligdirektoratet og OBOS, Gunnar Øvergaard Jørgen, gis 26 sider til sin stipendiatberetning fra Lars Backers legat: «Bedre Boligbygging – Billigere Boligbygging».⁷ Fra 1939-årgangen henter jeg titlene «Boliger og dødelighet – En undersøkelse i Trondheim», «Bolig og leveforhold på landsbygd», «Vann til husmødrene », «Planlegg byggevareforsyningen», «Villabyens problemer – særlig Bærums» og «Bygge- og boligforholdene på Island», samt «Om idrettsplasser», der Frode Rinnan foregriper sin rolle som sosialdemokratiets sjefsarkitekt.

Villa- og hyttebygging fikk den framtredende plassen denne typen prosjekter alltid har hatt i Byggekunst, bladet er i de fleste perioder en refleksjon av hva arkitekter holder på med. Et helt nummer handler om industriarkitektur – industrialisering og modernisering var nærmest sammenfallende begreper i det tidlige sosialdemokratiet. Byplanlegging blir tatt inn i bladet som en aktivitet under arkitektenes ansvarsområde. En av begrunnelsene for å velge Harald Hals som president i NAL var, ved siden hans klokskap og administrative evner, at «de problemer som særlig interesserer arkitektene av i dag er nettopp reguleringsspørsmål».⁸ Verket er ikke helt glemt, og utnevnt og presentert med en sikkerhet som holder fram til i dag. Klingenberg Kino (Blakstad og Munthe-Kaas), Torvallmenningen 14, 16, 18 (Per Grieg), Klingenberggata 4 med den praktfulle Regnbuen restaurant (Thorleif Jensen) og – ikke minst – fagforeningenes folkehøgskole på Sørmarka (Knut Knutsen), plassert på forsiden av nr.11-1939, og både som byggeoppgave og arkitektur representativ for den kommende 1950-tallsarkitekturen i Norge. Den «nyrealistiske» vendingen kan spores alt på 1930-tallet, ikke bare i svensk, men også i norsk arkitektur.⁹

Et «meldingsblad for de som bygger og planlegger bestemt av den utveksling av kunnskap som de har behov for», står det i en av forelesningsnotatene mine som tar for Byggekunsts førkrigsrolle. Med historisk distanse er det et annet bilde som tegner seg: her ser vi forberedelsen til arkitektens ambisiøse rolle i bygging og planlegging av velferdsstaten. Aldri har en så stor del av byggevirksomheten vært tegnet og administrert av arkitekter. Aldri før eller senere i dette landet har arkitekter tatt så omfattende ansvar i byggesaker.¹⁰

I nr.1-39 meddeles det redaksjonelt at «I tilslutning til artikkelen i siste hefte av «Byggekunst» hvor det blev foreslått lempinger i kravene til sikringsrum for nybygg, kan meddeles at det nu efter forhandlinger mellom de interesserte parter er under utarbeidelse endrede regler som kan ventes satt i verk i nær fremtid». Dette er det eneste jeg finner som kan ha med krig og fred å gjøre, og da som svekking av beredskap. Det er merkelig. Kampen mot fascismen hadde vært helt sentral i alle deler av den sosialistiske bevegelsen, folk hadde deltatt i den spanske borgerkrigen, og kjente den tyske nazismen og hvordan tysk arbeiderbevegelse hadde blitt utradert eller tvunget under jorda.

Etter invasjonen i Polen forstår man alvoret, tilsynelatende fordi oppdragsmengden reduseres. «Usikkerheten i den alminnelige situasjon har lammet initiativet i byggefaget. Bygg som er påbegynt tidligere fullføres visstnok som regel, og noen enkelte nye bygg settes i gang. Men i det store og det hele er det en avgjørende nedgang. Vanskelighetene meldte seg først og sterkest i Oslo og de større byer, men i det siste meldes det også fra de mindre steder om nedgang.»¹¹

Den store og avgjørende konkurransen om ny regjeringsbygning – for en ny sosialdemokratisk regjering – avslutter 1930-tallet som arkitektur-tiår, og er publisert i nr.3- 1940. Fire likeverdige premier, men bare ett utkast – «Rytme» av Ove Bang – ble støttet av alle juryens medlemmer. Derimot var det enighet om at tomta ikke er «helt tilfredsstillende for den i programmet forlangte utbyggingen av regjeringsbygningen etter de krav som en nå må sette til et slikt anlegg».¹² Av og til synes tida å stå stille.

Den redaksjonelle artikkelen «Hushjelploven og hushjelprommet» introduserer nr.1-1940. En gjennomgang av «Samvirkelag- butikker» fyller seks sider i samme nummer. Byggekunst er til de grader inne i de hverdagslige samfunnsproblemene. Man tar seg i å lengte etter en nåtidig artikkel der redaktør Brochmann tar for seg nedverdigende bo- og arbeidsforhold for filippinske au pairer på Oslo vest. Bladet fortsetter som før, men vi finner overskrifter som tidfester: «Gjenreisningsarbeidet», «Byplanspørsmål omkring gjenoppbyggingen av de krigsherjede strøk», «Propagandaen for gjenreisningsarbeidet » og «Gjenoppbygging og boligsak».

Den andre verdenskrigen kan i norsk arkitekturhistorie ses som et intermesso, der idealer som burde vært døde våknet og repressive regler ble gjort gjeldende. Likevel er Byggekunsts utgivelser fra krigsutbruddet våren 1940 fram til Rikskommisar Terbovens ordre om nazifiseringen av norske institusjoner og organisasjoner i juni 1941, fortsatt pinlig lesing. Dels synes Byggekunst å snu ryggen til krigen og, av grunner som er godt forståelige, overse okkupasjonen i sitt valg av stoff. Mindre forsonende er den tilsynelatende optimismen som flere artikler formidler. «Krigen er kommet til Norge», blir det fortalt, men de meningsbærende artiklene formidler, uavhengig av krigen, synspunkter profesjonen alltid synes å være opptatt av: Arkitekter krevde viktige roller i den produksjonen av byer og bygninger som nå skulle skje etter at landet var bombet. Utbygging skulle skje etter plan og følge moderne idealer. «At arkitektene bør komme inn ved ledelsen av dette arbeidet står for meg som selvsagt», sier NALs president i en artikkel i nr. 3-1940 som i realiteten dreier seg om profesjonskamp.¹³ Erik Rolfsen formidler sitt syn på byplanlegging i «En ny by – en bedre by. Småprat foran en stor oppgave».14 Lot de seg blende av endelig å få anledning til å planlegge på «rent bord», der bombing og krigsherjinger hadde funnet sted? Var de utsatt for djevelens fristelse, som først ble for tung å bære da undertrykkingen ble tydelig og tyske myndigheter forlangte at medlemskap i Nasjonal samling og «nasjonalt sinnelag» skulle telle ved ansettelser og fordeling av arbeid, og nasjonalsosialistiske byplanidealer skulle prege arbeidet?

«Gjenreisningsnemnden» samlet 3. oktober 1940 alle norske arkitekter tilknyttet gjenreisning til et foredrag av Oberbaurath Stephan. «Professor Speers representant har påny kort vært på besøk i Norge, tilkalt av Reichskommissar Terboven, for å gi norske arkitekter et innblikk i erfaringer man i Tyskeland har samlet», som det står i Byggekunsts referat, som for øvrig var skrevet av Fred Minsos, en av arkitektene som ble ekskludert fra NAL etter krigen på bakgrunn av medlemskap i NS. Artikkelen heter intet mindre enn «Fremtidsperspektiver i norsk byggeskikk» og starter i høystemt nasjonal sjargong: «Europa står i isløsningens tegn. Med bulder og brak – uimotståelig – skjebnebetonet – feies gamle fordommer vekk. Løgn avdekkes og erkjennes som løgn, derfor blir sannhetens vei selvfølgelig.»¹⁵ Teksten ble faktisk tatt inn, kanskje redaktør og redaksjon følte at de måtte? Resten av denne utgaven av BK var viet norsk byggeskikk, bygdetun, frilandsmuseer og gamle norske trebåter, som ingen kunne mistenke var «entartete».

Stephans kommentarer til BSR-planene så langt var ikke omfattende, men ideologiske. Han mente det var tatt for mye hensyn til lokale forhold og private grunneierforhold. Han ønsket litt større dimensjon på enkelte gater og mer bevisst utforming av plassanleggene. Samarbeidet kulminerte med en måneds studiereise i Tyskland i november 1940. Delegasjonen besøkte Speers store monumentalanlegg i München og Nürenberg, og omtalen av reisen poengterer at særlig bemerkelsesverdige var planene for Hauptstadt Berlin av Professor Speer og de ferdige delene av Herman Göringstrasse i Braunschweig.¹⁶ Her er vi ved en av de minst ærerike tildragelsene i norsk arkitekturhistorie. Ifølge Sverre Pedersen skjedde reisa etter invitasjon undertegnet av Albert Speer, og var personlig. Den omfattet foruten Pedersen, Riksarkitekt Crawfurd-Jensen, de fleste av medarbeiderne i BSR og noen privatpraktiserende arkitekter. Jeg har sett tallet 17 deltagere, men har så langt ikke klart å verifisere dette. «Oberbaurat Stephan og Baurat Luther hadde forberedt alt på beste måte, slik at deltagerne ved reisens slutt, hva de også i en takksigelse ga uttrykk for, hadde hatt et rikt utbytte av turen», avslutter referatet. Få av deltagerne var nasjonalsosialister, de fleste ble i løpet av krigen motstandsfolk, likevel kunne de i 1940 innbille seg at dette dreide seg om et politisk uproblematisk og rent profesjonelt oppdrag.

«Tillegget» fulgte Byggekunst også i 1940, med bokanmeldelser, foreningssaker og småstoff som av ulike grunner ikke fikk plass i bladet. Her finner vi også nekrologer fra den første krigstida. Tønnes Søyland hadde vært leder for arkitektstudentene i deres opposisjon mot et undervisningssystem som Bernt Heiberg i nekrologen kaller «livsfjernt» og med «likegyldighet for byggevirksomhetens sosiale sider». Han ble ekskludert fra NTH, men fikk støtte i OAF, vendte tilbake i triumf og ergret sine professorer med rene funksjonalistiske prosjekter.¹⁷

Både i NALs og AHOs bibliotek er årgangene 1942-1944 innbundet for seg, mens 1941- og 1945-årgangene står sammen. Det kunne neppe gjøres på noen annen måte. Eivind Alnæs var også redaktør for Byggekunst nr. 1-3, 1941 og laget nr. 4-5, 1941, men denne utgaven ble ikke spredt før NAL ble nazifisert.18 Etter overtagelsen ble nummeret utsendt med klistrelapp over utgiverfeltet på baksiden, med teksten: Ansvarlig redaktør: Riksleder.

Byarkitekt F. W. Rode hadde fått tittelen «Riksleder» og ledet også «Norges Arkitektforbund », som skulle erstatte NAL. Arkitektforbundet ga ut seks dobbelt-nummer av Byggekunst i perioden fra 1942 til 1944. Under Rode var Øystein Orre redaktør fra 1942 til 1943 og Finn R. Ditlevsen i 1944.¹⁹ «Rikslederen » introduserte seg som redaktør med artikkelen «Kollegialt eller ukollegialt», der han beklager det «ikke helt behagelige arbeide med å vareta arkitektstandens interesser i den nyskapende tid vi gjennomlever» og hevder «Det er ikke vi som er de ukollegiale – vi som står igjen og kjemper videre for arkitektenes sak. De som brøt våre prinsipp og blandet politikk inn, de som meldte seg ut og skapte splittelse innen standen, det er de som må dømmes som ukollegiale. Det er på tide tingene blir satt på plass».²⁰ Å drive Byggekunst (og Arkitektforbundet) videre under okkupasjonen hevdes altså å være en rent faglig sak, der politikk ikke må blandes inn.

Bortsett fra Sverre Pedersens.grundige presentasjoner – i planer, perspektiver, tabeller og tekst – av BSR-planene for byene som skulle gjenreises, er disse tre årgangene usedvanlig tynne. Det ble bygd få hus og mye infrastruktur: veg, jernbane, flyplasser, kanonstillinger, bunkers og brakker. Pengene gikk til fronten og militære formål. Norske entreprenører tjente penger, men norske arkitekter var neppe mye involvert i prosjektering av disse anleggene. Prosjekteringa ble også gjennomført i Tyskland og fulgte standarder som var utviklet for alle de okkuperte områdene. Tenk bare på hvordan ubåtbunkeren langs franskekysten i «Das Boot» ligner på «Dora» i Trondheim. Under krigen var det, så langt jeg kjenner til, bare to arkitekttegnete bygninger som ble «gjenreist» som følge av BSR-planene. Meieribygningen og en bygning for «Fylkesverket» ble ført opp på hver sin side av hovedgata, som et portmotiv ved innkjøringen til Steinkjer sentrum. I presentasjonen i Byggekunst trekker redaktøren fram at de begge har saltak, i motsetning til en ikke-bombet funkisbygning i bakgrunnen.²¹

Papirprosjekter ble trolig produsert i massevis, men de ble holdt unna Byggekunst. Det var som i idretten, bare NS-folk og «stripete» deltok i de nasjonale stevnene. Fred Minsos, en av de mest synlige i Arkitektforbundet, viste for eksempel sitt prosjekt for Ruud skole i Rælingen.²² Jeg nevner denne skolen, ikke fordi den er ekstraordinær, men fordi den tilsynelatende kunne vært tegnet av en hvilken som helst norsk gjennomsnittsarkitekt, og ikke er ulik de institusjonene som kom til å bli bygd etter krigen. Etterkrigsoppgjøret dreide seg om oppdragsgiver og lojalitet, ikke om form. Ideologiformidlingen var derimot tydelig germansk. Bladet fortsetter nesten parodisk med artikler som «Ostmark, landet med den vakreste barokk-kunst» (Østerrike er et eldgammelt germansk kolonisasjonsområde får vi høre), «Norsk og unorsk i vår byggekunst» og viser bilder av laftebygg på frilandsmuseer. I konkurransen om Elverum Rådhus kom bare åtte forslag inn. De fleste norske arkitekter boikottet. Stener Lenschows legat tilfalt en student som fortsatt oppholdt seg på Techn. Hochschule Stuttgart. Bladet strevde med lover og vedtektsaker som skulle tilpasse seg det tyske styret, og trykket «Viktige forandringer i bygningsloven » undertegnet av Ministerpresident Quisling. En omfattende nekrolog for Minister dr. Gudbrand Lunde og hans hustru, som begge ble drept da bilen deres «falt av» kaia på Våge mellom Ålesund og Åndalsnes, brukes til å argumentere mot «alt det utenlandske» og for en norsk byggeskikk.²³ Byggekunst fungerer etter nazifiseringen.

Byggekunst fungerer etter nazifiseringen som en blanding av et propagandaorgan for NS og det tyske styret, og som en publiseringskanal for BSR. «Brente Steders Regulering B.S.R. Noen meddelelser om reguleringsarbeidet i de krigsherjete byer og tettsteder», skrevet av Professor Sverre Pedersen, – de ligner egne hefter – fyller nærmest krigsårgangene av Byggekunst: de tre dobbelt-numrene i 1943, 25-årsjubileumsnummeret i 1944 og den siste utgivelsen før NS-konstruksjonen falt sammen.

Disse hundre sidene burde trykkes opp på nytt, og bli forsynt med artikler som satte arbeidene inn i både norsk og internasjonal arkitekturhistorie. Ikke på grunn av deres arkitekturhistoriske eller krigshistoriske interesse, men på grunn av planenes konsistens og kvalitet. De er fortsatt lærestykker for byplanlegging i norske småbyer og tettsteder. Pedersen begynte arbeidet som leder av B.S.R. allerede 1. juli 1940. Hele 27 byer og småsteder skadet av krigshandlingene under angrepet ble vurdert regulert.²⁴ En oversiktsartikkel ble fulgt opp av solide presentasjoner av arbeidet i enkelte av byene: Molde, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik. Småstedene fikk ikke plass, heller ikke viktige planer som Kristiansund, som kanskje var planlagt publisert i 1945?.

Fra starten av synes alle som kunne hevde et minimumsnivå av kompetanse innenfor byplanlegging å delta. Både fagfolk som ble lånt ut til eller ansatt i B.S.R. og privatpraktiserende arkitekter. Pedersen var nøye og nevner dem med navn og oppgaver de var satt til. Erik Rolfsen ble lånt ut av Harald Hals, senere byplansjef i Oslo. Helene Kobbe deltok også, Arne Korsmo var med i egenskap av byplansjef i Kristiansund, Esben Poulsson, Nils Holter («min tidligere medarbeider»), Karl Grevstad, Blakstad og Munthe-Kaas og Hagearkitekt Hindhamar var vel alle privatpraktiserende. Pedersen nevner også den senere motstandsmann Dosent Erling Gjone som deltager i diskusjonene i februar 1941, og trekker fram yngre arkitekter som Oddmund Suul og John Horntvedt, den siste kom til å bli en profilert kritiker av planene. Arkitekt Jacob Hansen var med som illustratør hele veien, og skal ha æren for alle de unike byperspektivene, de fleste i farger. Jeg nevner navn som fortsatt huskes i norsk arkitekturhistorie, men mange flere deltok. I den første tida ble arbeidet «feltmessig ledet» i to utlånte tegnesaler på NTH. Studenter hjalp til med tegne- og modellarbeid. Allerede 10. september 1940 var planene presentert for tyske myndigheter.

Planene bærer Pedersens stempel. «Jeg skjønte at det kom til å dreie seg om meget interessante spørsmål, på grunn av stedenes egenart og det forskjelligartede terreng de lå i», skriver han alt i introduksjonen til dette lange, flerårige essayet. Planbeskrivelsene starter med setninger som «det er en mektig bredde i det inntrønderske landskap».25 Pedersen brakte landskapsbevissthet inn i norsk byplanlegging, i orienteringen av byplanen, i geometrien, og i utsiktsgatene. Han ga navn til det nordiske byrommet som åpner for horisont, sjø og fjell. Teksten består av beskrivelser og det vi kan kalle «profesjonelle plandata». Byplanene er nøyaktig laget, i den forstand at de tar utgangspunkt i eksisterende bygninger, tomtegrenser og infrastruktur. Tegningene uttrykker i høy grad arkitektoniske intensjoner. Den barokke monumentaliteten som han hadde stemplet inn på byplantegningene på 1920-tallet, blir gjenbrukt. Språket tar av og til farge av den politiske situasjonen. «I den overgangstid arkitekturen befinner seg i også i vårt land»²⁶, skriver han, i takt med hvordan Riksleder Rode formulerte seg. Plasser omtales som «framtidige forum»²⁷, og det skrives «no» i stedet for «nå», i pakt med bladets nye rettskrivingsnorm.

Leter man i det som finnes av sammenfattende litteratur om tysk krigsplanlegging i okkuperte områder, finnes en anti-modernitet som viser mange likhetspunkter med formspråket som Pedersen og medarbeiderne benyttet seg av i BSR.²⁸ Militær orden, aksialitet, lange saltakhus og den større grad av monumentalitet som Oberbaurath Stephan etterlyste i de første norske planene. Bykjernen skulle gis en «verdig og autoritativ karakter».²⁹ Men, glemmer vi de germanske monumentale «forum» og de noe overdimensjonerte barokkanleggene, er den nye typologien typisk for mye av det som kom til å bli reist av sentrumsbygg, boligbygg og institusjoner på 1950-tallet. En typologi som greit lot seg bygge som rimelige trehus, reist i det materialet landet hadde nok av, og i et behersket kollektivt formspråk, som også kunne uttrykke det måteholdet som måtte prege etterkrigstida..

«Vi sender dem hermed Norske Arkitekters tidsskrift BYGGEKUNST, det første hefte som er utkommet siden 1941 da redaksjonen fratrådte etter nazistenes overgrep overfor de faglige foreningene», heter det på en lapp som lå ved alle eksemplarene av det første etterkrigsnummeret, undertegnet Byggekunst 30. juli 1945.³⁰

Disse årgangene var viet krigsoppgjøret, og inneholdt samtidig prøvende pionerprosjekter for det som skulle komme. Heiberg skriver i sin kritikk av BSR fra 1946:

For den, der som undertegnete ikke har havt direkte kontakt med norske forhold etter besættelsen, er det med blandete følelser man læser denne beretning om hvordan norske byer planlægges i rammen af det Hitlers nye Europa, om hvordan professor Sverre Pedersen, baurath Luther og en repræsentant for Generalinspektor der Reichhauptstadt har rejst rundt i Norge for i detail at bestemme byernes fremtidige form – og ikke minst om hvordan norske arkitekter som skal medvirke med reguleringene, rejser til Tyskland for ved studier i Herman Göringsstadt at forberedes til deres ansvarsfulde gerning. Det er mulig at dette, hvor pinligt det end lyder, var en nødvendighet for at skaffe norske borgere tak over hodvedet. Etterkrigstidens Norge vil afgøre dette.³¹ 

Byggekunst og Tillegget fungerte som meldingsblad for oppgjøret. De som hadde vært NS-medlemmer og aktive i Arkitektforbundet ble ekskludert fra NAL. Noen ble straffet med tidsbegrenset tap av medlemskap, og praten om de som ikke hadde vært «jøssinger» satt i lenge. Jeg husker ennå hvordan faren min på slutten av 1950-tallet pekte ut hus der det bodde «stripete». Bitre nekrologer trykkes om kollegaer som ble krigsofre: «I Byggekunsts første hefte etter krigen mintes vi på dene plass arkitektstandens offer under frihetskampen. Om alle visste vi ikke dengang beskjed. Mer enn et halvt år gikk i uvisshet før vi fikk sikker melding om Fridhjof Reppens skjebne: under krigens siste fase drept av sine voktere under tysk fangetransport i Østerrike, etter at han i tre og et halvt år hadde holdt ut hva fangeskap kunne innebære».³² Noen omfattende diskusjon om krigens profesjonshistorie fant aldri sted. Folk skammet seg over å ha deltatt på Tyskelandsreisen og trakk seg ut av BSR i løpet av 1941. Arkitektforbundet hadde operert med fiktive medlemstall og Pedersen dekker over flukten fra BSR ved å fortelle at mange «fikk faste og bedre avlønnete stillinger enn B.S.R kunne tilby dem» og «Oslo og Aker kommune ønsket no litt etter hvert å få dem tilbake». Kanskje den mest relevante og holdbare kritikken av innholdet i planene dreide seg om program og dimensjonering. Planene var sett i forhold til byggebehovet lagt for stort an, og de fordret også en vilje til styring av form, som nok var fremmed for de fleste norske bygningsråd. Per Pihls tegneserie «Sett at B.S.R. planene IKKE ville bli revidert», som er gjengitt her, viste seg å være forutseende.

Kritikken i Byggekunst kom fort til å stilne. Folk lokalt mente at planene var greie nok og ville bygge, og arbeidsoppgavene og tilgangen på oppdrag for arkitektene var nesten ubegrenset. Standen så framover, Byggekunsts «raison d´être» i den første etterkrigstida var gjenreising i nord og nyreising i syd. Landet måtte ta igjen alt som ikke hadde blitt gjort under krigen, byplanlegging og bygging. Arkitektene og arkitekturdiskusjonen fortsatte der den slapp i 1939.

Det er vanskelig å lese stemningen godt bare med Byggekunst som kilde, men situasjonen i faget fikk farge for undertegnete gjennom et intervju jeg gjorde med Trond Eliassen – den siste gjenlevende fra det første kullet, 1945-1946, på Statens Arkitektkurs (senere AHO) – som beskrev hvordan han og «Billy» (Birger Lambertz-Nilssen) om dagen gikk på en skole ledet av lærere på dugnad, arbeidet med prosjekter om natta, og vant konkurranser og startet kontor, før de ble sendt ut som intensivt utdannete «barfot-arkitekter » i 1946.³³

Byggekunst publiserte jevnlig en tidsskriftindeks, med titler fra akademiets bibliotek. Bokanmeldelsene var få og levnet plass i Tillegget. Anmeldelsen i 1946 av Lewis Mumfords The Culture of Cities ved bladets redaktør, var derfor en begivenhet som markerte overgangen fra byplanlegging som et arbeid med romforløp, bygningsform og infrastruktur, til en ambisjon om «samfunnsplanlegging ».34 Boligundersøkelsen som Oslo Byes Vel hadde syslet med under krigen, og som ble publisert alt i 1945, illustrerer en samfunnsvitenskapelig («sosiologisk», som man kalte det på den tida) innfallsvinkel til planlegging.³⁵ Rett etter boligundersøkelsen følger en artikkel av Erik Lorange som heter «Samfunnsplanlegging – oppgaven i dag», som gir den første norske og konsistente argumentasjonene for Bygningsloven, først vedtatt 20 år senere. Svarene, de nye planidealene, kommer i 1948 med Loranges presentasjon av arbeidene i Alta, et nytt og åpent tettsted på den furukledde høyden mellom Elvebakken og Alta, og Erik Rolfsens artikkel «Det nye Oslo», som viser bydelene omgitt av grøntområder, trafikklinjer for den ekspanderende byen og turveiene ut i Marka. Den sosiale ingeniørkunsten skulle bearbeides videre til diagrammene i generalplanen fra 1949, som viste hierarkiet fra det pulserende sentrum, over bydel og lokalsenter til det trygge nabolaget, og som deretter kom til å styre drabantbyutbyggingen.

Kirsten Sand hadde gitt rapporter fra situasjonen i det nedbrente nord. Hun tok seg til Nord-Norge for å gjøre boligundersøkelser, og skriver i september 1945 fra Skjervøy: «Jeg har nå i 6-7 uker levd sammen med folk her oppe. Jeg har hatt sovepose og er blit tatt gjestfritt imot i telt, brakker, i små, små skur, har sovet på gulv og i høysjå». Hun trekker opp myndighetene og ekspertenes manglende situasjonsforståelse for landsdelen, en vedvarende tilstand som kom til å prege gjenoppbygging og regionalpolitikk, og som har forpestet nord-sør-forholdet i Norge til dags dato.³⁶ Diskusjonen dreide seg om hustypene som var utviklet for gjenoppbygginga, størrelse, kvalitet på planer og i hvilken grad de skulle serieproduseres. Gjenreisingsdirektoratet hadde arrangert boligkonkurranse om hustyper, og den pur unge Jens Selmer hadde vunnet det meste med fire førstepremier i programklassene A, B, C og D. Arkitektonisk sett er dette gjennomarbeidete og vakre hus, som kom til å danne skole for Husbankens typetegninger. Men de var små, og nærmest en beredskapsarkitektur som tok materialknapphet, brenselsmangel og ønsket om en enkel, nøysom livsform vel alvorlig.³⁷ Den første prototypen på boligblokkene som kom til å prege både drabantbyer som Lambertseter og industristeder som Sunndalsøra – Helgesensgate 78 på Grünerløkka – tegnet av den samme og i arkitekturen beskjedne Jens Selmer, ble vist i nr. 6-1948.

Rent arkitektonisk viser de første etterkrigsårgangene av Byggekunst en vending mot det Siegfried Giedion i sitt etterkrigsforedrag i OAF kalte «pseudoidyllisk». «En anakronisme i en demokratisk tid», skriver John Horntvedt om BSR-planene, og videre peker han manifestlignende framover: «Den sterile og livsfjerne formalisme må vike for en moderne biologisk vurdering».³⁸ Da bladet skulle presentere Samfunnshuset av Ove Bang, et av de mest betydningsfulle verk i norsk modernisme, fullt av internasjonale referanser, er tittelen tonet ned til «Et sentrumsbygg i Oslo», og redaktøren skriver: «Samfundshuset har i sin utforming blitt et utpreget sentrumshus på dyr tomt. Det danner et helt kvartal som er bebygget i sin helhet, med kjernen oppfylt av saler fra kjeller til tak, for så vidt ikke noe eksempel til etterfølgelse». Bare det faktum at Ove Bang døde under krigen synes å forhindre sterkere ordbruk.

Byggekunst tok avstand fra det gamle fordi noe nytt var på gang. I bladet viser det nye seg først i den alternative planen som Knut Knutsen laget for Kristiansund sentrum. En liten tegning med fiskebåter ved kai, måker i lufta og uformelle hus med saltak. Den kunne vært tegnet av Torbjørn Egner og var for mange et gledens utropstegn mot det strenge BSR-perspektivet over, der tilsynelatende ytterst deprimerte nord-vestlendinger beveger seg i enorme byrom.³⁹ Da Knutsens vinnerprosjektet for konkurransen om Herredshuset i Vågå først ble publisert i 1947, var den nye arkitekturen et faktum, og Knut Knutsen ble utropt til helten over alle helter på arkitektavdelingen på NTH i Trondheim og på Krisekurset i Oslo: Paviljonger, gruppering av bygninger i tun, referanser til norsk materialtradisjon, byggeskikk og langt fra det urbane.⁴⁰